Gikk du glipp av «Finanskrisefilmen»: Når boblene brister av Hans Petter Moland?

Se den på NRK Nett-tv:

Flere av stemmene i filmen er godt kjent for Res Publica: Her er størrelser som Carlota Perez, Jan Kregel, Michael Hudson og Robert Frank, som alle har vært med på konferanser i regi av Res Publica. Steinar Mediaas fra NRK bidrar til bildet, det samme gjør Øystein Stray Spetalen og Erik Reinert. Det er politiske skillelinjer mellom kommentatorene, men de fleste av dem deler et syn på et samfunn der man har neglisjert industri og produktiv kapital til fordel for spekulativ kapital. Scenene fra Detroits bilindustriområder, hjertet i den amerikanske økonomien, som ligger som forlatte spøkelseslandsbyer, gjør sterkt inntrykk. Anbefales!

Se den her.

Foto: Reuters/Scanpix

Forstår de hvordan dette ser ut, kringkastet til en hel verden? spør Håvard Friis Nilsen i en kommentar i Aftenposten.

Den tiltalte får vise en egenkomponert fascisthilsen, og dommere og psykiatere håndhilser på ham. Dette er umusikalsk håndtering av en sak som berører utallige mennesker.

Les innlegget i Aftenposten her.

Se innleggene til leder i Foreldreutvalget for barnehager Lena Jensen og barneombud Reidar Hjermann fra lanseringen av «Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet»:

Kom og hør Dieter Plehwe medredaktør av antologien: «The Road from Mont Pèlerin» snakke om nyliberalismen og finanskrisen på Litteraturhuset 19.april.

Dieter Plehwe har sammen med professor Philip Mirowski redigert antologien «The Road from Mont Pèlerin: The Making of the Neoliberal Thought Collective», som ble utgitt på Harvard University Press i 2009. Denne boken er et banebrytende historisk forskningsarbeide som viser framveksten av nyliberalismen som tankemønster, først i tenketanker i USA, og siden i andre vestlige land.

Tenketanken Mont Pèlerin Society (MPS) ble etablert i 1947 da bortimot 40 økonomer og intellektuelle møttes for å diskutere fremtiden for liberalismen og den vestlige sivilisasjonens verdier. Initiativtakeren var økonomen Friedrich Hayek, og blant deltakerne på denne første kollokvien var Ludwig von Mises og Milton Friedman. Det var dette miljøet som dannet begrepet «nyliberalisme».

Dieter Plehwe er forsker ved Wissenschaftzentrum Berlin, og er en av de fremste eksperter internasjonalt på nyliberalismen som historisk idéfenomen.

Res Publica har tidligere hatt besøk av hans kollega Philip Mirowski, nå er det en glede å kunne ønske Dieter Plehwe velkommen med foredraget: Neoliberals and the crisis.

Tid: Torsdag 19. april 2012 kl 18-20.

Sted: Litteraturhuset, Oslo.

Det ble fire t’er, det, Thomas! Full klaff for alliterasjonen, som ofte funker bra i titler. Og denne tittelen betyr at Thomas Tallaksen etter nesten to år i Res Publica har søkt seg over i nye jaktmarker, som analytiker i mediebyrået Retriever.

Thomas har mens han jobbet her utført det brede spekter av oppgaver alle i Res Publica må innom: han har utført medieanalyse, politisk analyse, oppdatert seg på retroaktiv rockemusikk, gått rundt Syverudtjern på Sørmarka, skapt hjemmesider, twitret, kjørt scooter rundt i byen med anmeldereksemplarer, ledet konferansedebatter, arrangert frokostmøter, skrevet kronikker og debattinnlegg (han har debutert i Dagbladet, Dagens Næringsliv og NRK P1, det siste i debatt med Kristin Clemet), han har filmet, fotografert, lest manus og kommentert, ledet møter, møtt utenlandske forskere, skrevet referater og giftet seg. Da vi skjønte at han prøvde å slanke seg før giftermålet, skrudde vi opp antall feiringer med marsipankake og sjokolade, men det skapte ingen frustrasjon hos ham. Slankingen var ikke så viktig.

Han har hatt det eneste pinlig ryddige skrivebordet i Res Publica, noe som gjorde oss alle nervøse og derfor medførte at han fikk mye kjeft. Han drikker konsekvent ingen varme drikker, verken te, kaffe eller kakao, og det gjorde ham til gjenstand for daglig psykoanalyse i kaffepausen. Han har en svakhet for teknologiske begjærsobjekter og duppeditter, særlig alt som kommer fra Apple. Derfor fikk han ansvaret for Mac-parken vår, og døpte raskt sin egen harddisk for Marx og Håvard sin for Freud.

Viktigst av alt er det at Thomas kan tenke og skrive. Et av høydepunktene er denne lett giftige artikkelen i Dagens Næringsliv om Civitas håpløse omtale av The Spirit Level  (som vi siden da har omdøpt til Ulikhetens pris).

Takk for innsatsen, og lykke til videre Thomas!

Res Publicas konferanse om sosial dumping samlet mange deltakere og interessante synspunkter. Hadde du ikke anledningtil å delta? Les innleggene fra konferansen her.

Line Eldring: Evaluering av tiltak mot sosial dumping i norsk arbeidsliv.

Stein Reegård: Høy arbeidsinnvandring — utfordringer for den norske arbeidslivsmodellen.

Erik S. Reinert: Finanskrisen — og de fallende lønningers tendens.

Ottar Brox: Arbeidsinnvandring og sosial dumping.

Utviklingen mot et løsarbeidersamfunn er en viktigere trussel mot likhetssamfunnet enn Høyres skattelettelser.

Det sa SVs nye leder Audun Lysbakken på en konferanse om sosial dumping arrangert av tankesmia Res Publica i Oslo onsdag.

Les artikkel av Thomas Vermes i ABC-nyheter her.

Ottar Brox snakket om Arbeidsinnvandring og sosial dumping på Res Publicas konferanse 28.mars 2012. Les innlegget her.

Jeg vil gjerne ta utgangspunkt i den rollen som arbeidsmarkedet spiller for lønnsnivået, og dermed for velferd og sosial ulikhet i vårt land. Vi er alle klar over hva fagbevegelsen betyr når det gjelder å sikre at framgang i teknologi og produktivitet også slår ut i reallønnsvekst, og ikke bare i økt kapitalavkasting. Men vi har lett for å glømme at markedsmakt har spilt og fortsatt spiller en stor rolle for den som skal leve av lønnsarbeid. Dersom det er en lang kø av folk som vil ha en arbeidsplass som blir ledig, er det også vanskelig for fagbevegelsen å gjøre sin jobb – og det er mange eksempler på at oppslutningen minker når arbeidsmarkedet skaper låglønnsyrker – som for eksempel i restaurantfaget i mange land.

Den norske arbeiderklassens historie kan vise hvor viktig et stramt arbeidsmarked har vært i industrialderen. Når byfattigdommen i Oslo forsvant straks etter 2. verdenskrig, var det ikke fordi det ble større offentlige overføringer til de trengende – skjønt det ble det også – men først og fremst fordi arbeidskraftmangelen var stor og konstant i alle norske byer. Altså at den som ville ha folk i arbeid måtte betale lønn som det gikk an å leve av.

I dette tilfelle skyldtes mangelen på arbeidskraft at det ikke kom så mange jobbsøkere fra bygdene som forventa. Det skyldtes først og fremst at det ble lettere å klare seg på de hundretusener av småbruk som var etablert fra 1800-tallet – som når tallet på motorbåter under 30 fot i mine heimtrakter – Berg og Torsken – steg fra omkring 60 på 1930-tallet til nærmere 370 omkring 1965. At velstanden steg i bygdesamfunnet skapte arbeidskraftmangel i bynæringene. Men arbeidskraftmangel er bare er et annet og negativt ord for full sysselsetting, som vi alle er enige om er en god ting, eller som det heter: ”Jobb nr. 1”.

Jeg vil si det såpass sterkt som at lokal og nasjonal knapphet på arbeidskraft er en forutsetning for en velfungerende velferdsstat – eller skal vi ta sjansen på å bruke den omstridte betegnelsen ”den norske modellen”.

Mens vi burde ha lært av erfaringene at knapphet på arbeidskraft er en umistelig fordel for alle som skal leve av sitt arbeid, domineres nå alle de norske partiene – fra Rødt til Frp. – som konkurrerer om å få styre fedrelandet, av den ideen at vi, altså samfunnet, mangler arbeidskraft. Framskrittspartiet er ikke noe unntak, om noen skulle tro det. Partiet er i følge sitt liberalistiske prinsipp-program for fri flyt av arbeidskraft over nasjonsgrensene, men bare dersom de importerte kan nektes de lovbestemte rettigheter som norske arbeidstakere har. Det innebærer bare at de klart uheldige konsekvenser av slik import ville bli enda mye sterkere om dette partiet kom i maktposisjon.

Det er nærmest blitt konvensjonell, allment akseptert visdom i hele den industrialiserte verden – at import av arbeidskraft er blitt nødvendig fordi visse jobber ikke lenger er gode nok for rike lands arbeidere. Fordi dette visdomsordet kommer så vel fra politikkens høyre som fra venstre side, får det en troverdighet som mange andre markedsliberalistiske budskap ikke får.

Det er gode grunner til å se det slik at våre myndigheters arbeidskraftimport kan være årsak til at nødvendige arbeidsoppgaver i samfunnet degenererer til dårlig betalte og lite attraktive jobber, og ikke bare er en ”virkning” av at norske arbeidere ikke vil ha disse jobbene. Vi trenger ikke særlig gode logiske ferdigheter for å se at når noe må gjøres i vårt land, så må vi betale det som er nødvendig for å få det gjort, altså for at noen skal velge dette arbeidet heller enn de aktuelle alternativene. Men ”vi”, altså norske bedrifter og etater, slipper billigst fra det om de aktuelle rekruttene har dårlige alternativer. Det er nettopp det som er det attraktive med folk fra fattige land. Og når vi har klart å gjøre jobbene så relativt dårlige at ”norske arbeidere ikke vil ha dem”, kan dette brukes til å begrunne ytterligere arbeidskraftimport, som det norske arbeidslivet dermed blir stadig mer avhengig av.

For noen år siden tok arbeidsdirektøren opp personalproblemene i helsesektoren, og mente at hjelpepleiere i tusenvis måtte rekrutteres fra fjerne land, om vi skulle kunne sikre våre gamle forsvarlig pleie. Men i prinsippet må jo en eventuell mangel på pleiepersonell skyldes at de potensielle rekruttene har sammenliknet dette yrket med aktuelle alternativer, og funnet det for lite attraktivt med hensyn til lønn, arbeidsmiljø, skiftplan osv., slik at de har valgt noe annet. De ansvarlige myndighetene står derfor overfor to alternative muligheter. De kan enten oppgradere jobbene, eller gå til fattige land for å finne folk som er villige til å godta de vilkårene som er for dårlige for norske arbeidstakere.

Men vi skal merke oss at import innebærer vedlikehold av en lite attraktiv situasjon i dette yrket, noe som igjen må gjøre mer import nødvendig. Det er med andre ord minst like riktig å si at import kunne skape personellproblemer på sykehjemmene som det motsatte, altså at import er løsningen. For sannsynligvis forsterker arbeidskraftimport innfødte hjelpepleieres motiver til å forlate det, ikke nødvendigvis fordi de har noe imot folk fra andre land, men fordi yrket sakker akterut i forhold til alternativene.

Det er all grunn til å ha respekt for det viktige arbeidet som gjøres for å redusere innslaget av sosial dumping i norsk arbeidsliv – av fagbevegelsen, politiske myndigheter og tilsynsetater. Men det er en praktisk talt umulg oppgave. ”Fri flyt” av arbeidskraft må innebære det som på utenlandsk kalles ”race to the bottom”, altså at vi importerer låglønnsproblemer. Vi kan jo tenke oss en demning mellom to vannmasser med sterkt forskjellig overflatenivå. Finnes det et aldri så lite hull i demningen, vil vannstanden tendere mot utjevning.

Samtidig er jeg svært misfornøyd med mine egne fagfeller i  samfunnsvitenskapene, som stort sett går utenom de reelle problemene. De kan nok gjøre nyttige jobber på visse avgrensete sosialpolitiske felter. Men jeg skulle ønske at yngre, dyktige folk for alvor stilte spørsmål om hva slags samfunn våre myndigheter skaper gjennom EØS-systemet – for eksempel om de sosiale forskjellene blir større, eller om den gjensidige tilliten mellom oss som bor i dette landet blir redusert. Skulle jeg være uærbødig, kunne jeg ha sammenlikna mine fagfeller med de tre apene, som verken ville se, høre eller si noe stygt. Da oppdager en heller ingenting av interesse.

Særlig i Oslo burde det være lett å se virkningene av at en ikke lenger behøver å tilby arbeidsfolk en ”norsk” levestandard for å få noen til å utføre nødvendige oppgaver i Norge. Det er tydeligvis nok å tilby folk noe bedre vilkår enn det de kan få der de kommer fra, for fattigdommen er et voksende problem i innvandrermiljøene, hører vi fra de aktuelle etatene. Oslo er tydeligvis ikke i stand til å skaffe seg servicepersonell innenlands. Oslos folketall ville ha sunket gjennom flere år uten innvandrere. Det kan naturligvis tolkes slik at de som vil ha kontorene sine vasket, hvitvinen servert og drosjene kjørt, ellers måtte ha betalt nok for å få servicepersonell fra Bygde-Norge – eller fra Oslos egen tilvekst? Eller flere bedrifter måtte ha lokalisert nye jobber der det var arbeidskraft å få, slik at flere familier med vanlige inntekter kunne ha skaffet seg gode boliger uten å stille med flere millioner.

Etter min mening er det egentlig ganske sjokkerende at verken myndighetene eller organisasjonene ser ut til å ta den problematiske situasjonen i mange håndverksfag alvorlig. Det er stor mangel på lærlingplasser, og så dårlig rekruttering at det om ikke lenge kanskje ikke finnes norske håndverkere nok.  Malermestere har stått fram i mediene og sagt at de gjerne skulle ha tatt inn lærlinger, men av hensyn til konkurransen mener de at det ikke er mulig. For de kan importere utlærte fagfolk billigere enn innfødte lærlinger. Det samme ser ut til å foregå i kollektivtrafikken: Heller enn å lære opp Osloområdets egen ungdom – mange av dem såkalte ”andre generasjons innvandrere”, finner selskapet utlærte og billigere sjåfører i Mellom-Europa, slik at det slipper å betale den lønna som kreves for at folk skal kunne tilpasse seg levekostnadsnivået i hovedstaden. Av slike grunner er det svært mange lærevillige ungdommer som ikke får opplæring.

Jeg er sjølsagt klar over at det standpunktet som jeg har prøvd å begrunne i dette innlegget lett kan framstilles som ”nasjonalegoistisk”, i den forstand at jeg er mer opptatt av den norske arbeiderklassens interesser enn av de virkelig fattige i andre land. Det kan lages mange svar på en slik anklage, som for eksempel at det neppe vil være lettere å øke innsatsen for fattige land om vi fortsetter å stimulere oppslutningen om partier som er mot utviklingshjelp. Det er likevel ikke til å komme forbi at vi ikke kan redusere arbeidskraftimporten uten å skuffe noen som gjerne ville forbedre sin situasjon ved å arbeide i Norge.

Men dette må sees på som et eksempel på at politikere ofte må – og enda oftere bør – blokkere individuelle ønsker for å oppnå kollektive mål. Et konkret eksempel: Marokkanske arbeidere vil gjerne arbeide i Spania, og spanske myndigheter snur ryggen til for å slippe å se at titusenvis av nordafrikanere arbeider ”ulovlig” i andalusiske gartnerier. Både Spania og Marokko kan produsere gode tomater for det europeiske markedet. Marokko burde kunne konkurrere godt i slik arbeidsintensiv virksomhet, fordi lønnsnivået er høyere i Spania. Men fordi andalusiske bedrifter kan importere marokkansk arbeidskraft til lønninger langt under spansk nivå, elimineres denne komparative fordelen for det fattigste landet. Om for eksempel den spanske fagbevegelsen hadde krevd at det ble slutt på denne importen, ville det umiddelbart ramme noen arbeidsmigranter, men samtidig ville Marokko få utviklingsmuligheter. Arbeidsmigrasjon vedlikeholder ikke bare lønnsnivået for de dårligst betalte arbeiderne i Spania, men også fattigdommen i Nord-Afrika. Et skikkelig gjerde mellom det marokkanske og det spanske arbeidsmarkedet ville stenge noen arbeidsmigranter ute, men til gjengjeld  kunne Marokko bli i stand til å utvikle sin egen økonomi – basert på eksportmuligheter.

Den katastrofale arbeidsløysa som nå rammer folk på alle utdanningsnivåer i Spania, har også noe med dette å gjøre. Bruken av arbeidsmigranter har ført til at noen yrker i Spania har fått utvikle seg slik at de er blitt helt uaktuelle for spansk ungdom. Det gjelder også den enorme produksjonen av grønnsaker på Costa del Sol – en av Spanias viktigste eksportnæringer – som i mange år har vært helt uten interesse som yrkesalternativ for den innfødte spanske ungdommen.

Det burde være klart at når store segmenter i arbeidsmarkedet forfaller til et nivå der lønningene ikke gir grunnlag for det som oppfattes som en anstendig spansk levestandard, reduseres ungdoms muligheter for å finne seg arbeid, med veldig uheldige langsiktige konsekvenser. Slik sett er den problemskapende ungdomsarbeidsløysa i Europa også en konsekvens av at barrierene mellom de nasjonale arbeidsmarkedene er borte.

Til slutt: På bakgrunn av all den ugjennomtenkte entusiasmen for arbeidsmigrasjon over landegrensene kan det være nødvendig for oss alle å tenke igjennom hvordan vi sjøl ville ha reagert om vi ble nødt å forlate familien og reise til et annet land for å bo sammen med ukjente i trange og dårlige brakker for å gjøre jobber som de innfødte helst ville unngå. Kan det være noen som helst tvil om at det måtte være best for så vel polske som norske arbeidsfolk at vi slapp konkurranse fra folk som om nødvendig var villige til å jobbe billigere eller hardere enn oss – og at de slapp å forlate heimene sine? Arbeidsmigrasjon fra fattige til rike land gjør det unødvendig for investorene å investere der investeringene gjør størst nytte for seg, altså i de land som eksporterer arbeidsfolk. Fri flyt av arbeidskraft mellom stater gjør Europas nasjoner til dårligere samfunn, selv om det er noen som tjener godt på denne mobiliteten, som fører til større forskjeller mellom samfunnsklassene, og gjør det nesten umulig å arbeide – faglig og politisk – for større likhet. Og større likhet veit vi – ikke minst gjennom den boka som Res Publica ga ut i fjor, Ulikhetens pris av Wilkinson og Pickett, er en langt sikrere vei til et bedre samfunn enn økonomisk vekst.

Her kan du lese medieoppslag rundt boka «Mestrer, mestrer ikke».

Dagbladet 17.04.12: «Sant og usant om kartlegging«. Mari Pettersvold og Solveig Østrem svarer på kronikk av Bente Hagtvet og Dorthe Bleses.

Byavisa 17.04.12: «–Barn risikerer å bli definert som avvikere» Artikkel om kartlegging av barnehagebarn

Dagsavisen 03.04.12: «Kartlegging er ikke en plikt». Forfatter Solveig Østrem svarer på Tarjei Havnes’ innlegg.

Dagbladet 29.03.12: «Når barn ikke mestrer». Forfatterne Mari Pettersvold og Solveig Østrem svarer på Åse Kari H. Wagner og Jørgen Frosts kronikk.

Dagsavisen 23.03.12: Lederen av Utdanningsforbundet, Mimi Bjerkestrand, advarer mot utstrakt bruk av kartlegging.

Dagsavisen 22.03.12: «Trang barndom«. Leder om kartlegging i barnehager.

Dagsavisen 21.03.12: «Barnehagen stempler friske unger» Intervju med Solveig Østrem.

Dagbladet 15.03.12: «Barn som mestrer og ikke mestrer«. Kronikk av forfatterne Mari Pettersvold og Solveig Østrem.